Hvorfor ikke journalistikk?

- Tror du ungdom er mer visuelt orientert enn språklig? Altså at de vil lage design/film fordi de ikke er så gode med ord? twitret Elin Ørjasæter.

Meldingen kom etter at jeg hadde respondert på hennes kommentar på E24 i påsken der jeg meldte følgende:

- Det jeg som lektor i mediefag opplever er at elevene ikke er så veldig interessert i journalistikk. De vil designe, og lage film.

Jeg burde også ha føyd til at de vil lage musikk. Faktum er at det blant mine elever finnes ganske mange habile musikere. Journalistikken er det annerledes med. Ørjasæter fulgte straks opp med flere spørsmål:

- Eller andre grunner til at mediestudentene er mer interessert i design/film enn i journalistikk? Forretningsmessige grunner?

Journalistikkens fremtid
I kommentaren pekte Ørjasæter på det som er et velkjent faktum: Vil du spå om fremtidens medieutvikling? Ha pornobransjen i hvitøyet. Og hva er så trenden? På samme måte som borgerjournalistikken produseres av frillige, at folk skriver fletta av seg i communities uten å få penger for det, eller at folk som hever sin lønn et annet sted er spaltister hos tradisjonelle medieaktører, så er det slik at pornoen i større grad befolkes av frivillige amatører foran kamera, mens produsentene fortsatt er betalte profesjonelle. Det ser altså ikke lyst ut for verken pornoskuespilleren eller journalisten. Når jeg kan melde at de unge ikke er så veldig interesserte heller, ser det jo ganske dystert ut. Men hva er årsaken? Språklig inkompetanse og sunt næringsvett ?

Språk er mer enn språk
Når det gjelder elevenes språklig kompetanse, er det for en medielærer viktig å understreke at det finnes flere språk enn det verbalspråklige. Å beherske filmens språk krever kompetanse, på samme måte som det krever kompetanse å skrive godt. Det vet jeg, som har sett elever løpe rundt med et kamerera som koster mer enn det dobbelte av min egen månedslønn, for deretter å komme tilbake med elendige resultater. Å ha Adobes Illustrator og Photoshop installert på datamaskinen gjør ingen designer, og ofte hjelper det å kunne tegne en hånd for hånd. I mitt hode er alt dette språk, og vi har da journalistiske sjangre innen film også. Den journalistiske praksis kan også gjøre seg gjeldende hos en grafisk designer, å kunne fremstille sakskompleks på en enkel måte gjennom grafikk er ettertraktet hos mange medieaktører. Jeg tror derfor ikke at det handler om å kunne beherske språk eller ei, selv om det kanskje er riktig at ungdommen er mer visuell enn verbal. Men ikke vet jeg om jeg vil være med på den påstanden heller, for jeg har mange elever som er gode til å uttrykke seg skriftlig og muntlig, ved hjelp av ord. Det som er saken er at når mine elever skal lage film, er det ikke den journalistiske dokumentaren som er førstevalget. Når de vil skrive, vil de skrive noveller og sangtekster, ikke nyhetsstoff og feature.

Penger ikke det viktigste
Er det så forretningsmessige grunner til at de velger vekk journalistikken? Slik det er per i dag, burde det i alle fall være det. Ikke vet jeg om det er riktig av meg å anbefale journalistikken som levevei, tatt alle nedskjæringene i betraktning. Jeg burde kanskje heller anbefale den andre siden av bordet, og tipse elevene om at det finnes noe som heter informasjonsrådgivere og PR-byråer, og at dette er noe som kan betale seg. Men det som også er et faktum er at elevene mine er ikke så opptatt av lønn og karriære, av og til skremmende lite, spør du meg. Mange har den holdningen (som også jeg hadde i alderen mellom 16 og 18) at det viktigste er å få jobbe med noe man synes er givende. For hva er vitsen med å tjene masse penger, dersom man ikke trives med jobben?

Er journalistikken for dårlig?
Mye kan sies om sistnevnte resonnement. I denne omgangen bør dog hovedfokuset være det faktum at det ser ut for meg som at få, om noen, av mine elever har som plan å bli journalister. De har rett og slett ikke lyst.(1) Det ser ikke meningsfullt ut for dem.

Kanskje finner vi svaret dersom vi spør ungdommen hva journalistikk er for dem. For meg ser det ut som at ungdommens bilde av journalistikken er at journalister er folk som egentlig ikke har greie på hva de snakker om, som vinkler saker slik det passer dem uten å ta hensyn til fakta, og pressen slipper ikke alle til. I det hele tatt. Skal vi tale informasjonsbransjens språk tør jeg påstå at journalistikken har en omdømmekrise blant ungdom. Og akkurat dén krisen tror jeg ikke har så mye med ny teknologi å gjøre. Det var - slik det også har blitt påpekt i debatten om hva internett bringer med seg - ikke blogger, facebook og twitter som først brakte intimiserende artikler om politikere og kjendiser inn i offentligheten. Den trenden kan spores tilbake til før nettets tid. Ei heller er det slik at diskusjonen om de lettbeinte overfladiske flosklers fremvekst på bekostning av de tunge resonnement ikke eksisterte før internett. Jeg mener sågar å huske at også Platon i sin tid var bekymret for hva skriftspråket ville gjøre med kvaliteten på tenkningen. Kanskje kan vi si at journalistikken selv er i ferd med å gjøre seg uvesentlig og irrelevant for ungdommen. Kanskje. Egentlig bør jeg spørre ungdommen selv. Derfor: Gode elever. Hvorfor ikke journalistikk?

(1) Jeg har ett unntak. To fotballinteresserte gutter laget et supert fotballmagasin. Gjennomtenkt og grundig arbeid. Kanskje bekrefter det en eller annen slags regel. Det forsvarer i alle fall at man ved
Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, forsker på forholdet mellom sport og medier.

It´s Learning - offentlig eller privat?

I jobben er jeg en ivrig bruker av tjenesten It´s Learning, som er skolens Learning Management System (LMS). It´s Learning får varierende mottagelse hos både elever og lærere, og det av ymse årsaker. Dét skal jeg ikke gå inn på i dette innlegget.

I stedet skal det handle om dokumentene som sendes fra meg som lærer til elevene. Gjerne gjennom It´s Learning. Av og til legger jeg ut et dokument som avsluttes med et .doc, noe som forteller mottakeren at dokumentet er laget ved hjelp av programmet Microsoft Word. Dette programmet kan ikke kategoriseres som fri programvare, kildekoden kan verken leses eller modifiseres. Men de fleste elever har dette programmet på maskinen sin. Enten fordi det bare fulgte med da de kjøpte seg en PC, med et Windows operativsystem, eller fordi de i den senere tid har kjøpt og betalt for det. Eller fordi, og dette er beklagelig, de har en piratkopiert versjon av programmet installert på maskinen.

De fleste elevene mine har altså Microsoft Word, og kan derfor enkelt lese .doc-filene jeg legger ut til dem. Men slik har ikke alle det. Enkelte av dem har i stedet installert den frie programvareløsningen Open Office. En liknende løsning har jeg selv på maskinen min, nemlig NeoOffice, som fungerer fint for en Mac. Og dersom jeg har elever som forteller meg at det er problematisk for dem å lese .doc-filene, så koster det meg ikke en kalori å heller legge ut filen som et .odf.


Strengt tatt burde jeg gjøre det siste hele tiden. Det er nemlig slik at alle har tilgang til programmer som leser .odf. Og dermed er en slik praksis i tråd med Direktoratet for forvaltning og IKT, og deres krav til bruk av standard dokumentformater ved publisering på offentlige nettsider fra og med 1. januar 2009.

En digital medborger kunne fortelle at han ønsket at skolen hans barn går på brukte It´s Learning slik: Altså la ut alle dokumenter med lekser, lekseplaner osv. osv. i standarder som fulgte disse kravene. Det han opplevde var at skolen var motvillig. Også Bergen IKT var motvillig.
- Jammen, er ikke dette offentlig informasjon? spurte han.
- Nei, var svaret han fikk. - For It's Learning ikke er offentlig informasjon, og derav omfattes ikke It´s Learning av reglene som både Regjeringen.no og DIFI har publisert.


For meg reiser dette flere interessante problemstillinger. Èn er naturligvis den om skolen er pliktig til å publisere sine dokumenter i formater som gjør det mulig for alle elever, ikke bare de som har lyst og råd til å bruke Microsoft Office, å gjøre lekser. Men enda mer interessant blir følgende spørsmål: Hvis kommunikasjonen på It´s Learning ikke er kommunikasjon med det offentlige, men privat kommunikasjon, hvem eier så denne kommunikasjonen?