Av og til får man ikke gjort alt man har satt seg fore til rett tid. Det er over to uker siden jeg hadde møte med lærerne på allmenfag. Jeg lovet forsamlingen et blogginnlegg. Her kommer det.
Etter møtet gikk det opp for meg at norsk skole er midt i en ganske omfattende reform.
Ja, le gjerne litt av meg nå. For selvsagt har jeg jo sagt "Kunnskapsløftet" mange ganger høyt. Men samtidig er jeg helt ny som lærer, og har ikke tatt innover meg at en naturlig konsekvens av kunnskapsløftet er at mange lærere må rykke tilbake til start og tenke på nytt. I og med at vi har hatt noen skolereformer opp gjennom årene er dét noe mange har gjort endel ganger før. Déjà vu har man hatt til det kjedsommelige. Da er det jammen ikke til å undres over om man kan være litt endringstrøtt.
Samtidig entrer elevene klasserommet med en bærbar pc under armen, fraværs- og karakterregistrering skal skje på data - i det hele tatt - det vil ta for langt tid å ramse opp alt som er nytt på en gang nå. Poenget er at den erfarne lærer har sett den ene evangeliserende guru vandre inn i rommet idét den andre vandrer ut. Alle med beskjed om at det blir lærernes jobb å sette guruenes visjoner ut i praksis.
Og der er sto jeg, liksom. Klar til å forkynne det glade budskap om alle de nyttige digitale verktøyene som finnes. Hallelujah!
Allerede før jeg hadde fått presentert en rekke med nettsteder, så ble jeg møtt av et utbrudd:
- Å nei! Ikke enda et nettsted. Det er så mange nettsteder!
Og det er det jo. Det er en haug med ulike løsninger der ute, og enda en haug med variasjoner over samme samme tema. Ikke alle løsninger er like gode heller. Noen er gratisløsninger du må brukte tid på, samt finne ut av på egenhånd, før de blir virkelig gode. Den tiden har du relativt sjelden. Andre løsninger har hyggelige selgere med intenst blikk. Deres jobb er å overbevise nettopp deg om at nettop dette veldig dyre produktet bør nettopp din skole kjøpe inn.
"Hvordan ta i bruk IKT i skolen" er med andre ord et spørsmål som ikke besvart på et timelangt møte på slutten av en slitsom arbeidsdag, hvor et par av tilhørerne gradvis får utrolig tunge øyelokk og rykkvis begynner å nikke. Det må skje på en annen måte. Men hvordan?
Middel og mål
Rett etter møtet deltok jeg på konferansen Dei Gode Døma. Jeg var ikke eneste fra min skole, flere av mine kolleger var der. De virket minst like orienterte, om ikke mer, om hva som foregikk, om ulike muligheter, og de virket rimelig lystne på å finne ut av ting. Av en eller annen grunn la jeg ikke merke til dem på møtet dagen før. Men det er kanskje like greit. Jobben handler ikke om å frelse de frelste.
Men hva er egentlig mitt glade budskap? For meg er poenget at hensikten med å innføre nye verktøy er at de skal fremme læring, ikke hemme. Enkelte lærere er fremragende foredragsholdere. De behersker kunsten å holde en forsamling ved hjelp av ordet alene. Det har ingen hensikt å gjøre en slik lærer om til en fattig fomler, fordi vi alle skal bruke powerpoint.
Kort sagt: Teknologien er middelet, ikke målet. Og er vi opptatt av variert undervisning, må vi kunne holde det åpent at én av mange variasjonsmuligheter er å ikke sitte foran datamaskinen.
Eksempelets makt
På møtet med lærerne var det flere som ønsket seg et eget område (i It´s Learning heter dette "fag") for alt som har med det eKoordinatoren holder på med. Det vil gjøre det hele mindre forvirrende. Tanken er at da kan man gå dit når man har tid, og når det er noe nytt. Tanken er god, men jeg gjør det ikke likevel. Årsaken er at jeg ikke vil at IKT skal bli “nok et fag å følge med på”, men heller noe som er en integrert del av det vi gjør til daglig.
I tillegg kan vi unngå å begynne i klasserommet med elevene som prøvekaniner. Vi begynner med oss selv. Og det gjør vi samtidig som vi gjør noe vi kanskje mener er viktigere enn å “snakke om IKT”. For eksempel arbeide med skolens pedagogiske plattform, og konkretiseringen av det som er skolens visjon og mål.
For kanskje mer viktig enn temaet “IKT i undervisningen” er hva skolen mener når det heter seg “En skole i samspill” og at skolens verdier er “Ansvar, Åpenhet, Tydelighet, Verdsetting”. For mange er dette fortsatt flotte, men tomme ord. Hva betyr det for oss i praksis? Garantert likt og ulikt.
Wiki - et eksempel på samarbeidslæring
I arbeidet med den pedagogiske plattformen, har følgende spørsmål meldt seg: Hvem skal bestemme hva skolen egentlig mener? En utvalgt gruppe - den såkalte “ledergruppen” - som på et punkt skal levere ut fasitsvarene til alle ansatte, som så kollektivt skal juble anerkjennende til ledelsens kloke betraktninger?
Rekk opp hånden den som tenker at et slikt scenarie er sannsynlig.
- Problemet med slike dokument er at så få føler eierskap til dem. Og grunnen til det er at de ikke har hatt mulighet til å følge med på, eller kanskje til og med delta, i prosessen.
Dette var en gjentagende problemstilling da skolens ledergruppe møttes for å planlegge arbeidet med den pedagogiske plattformen. Samtidig: Det er ikke slik at vi akkurat har for få møter å gå på.
Så hvordan involvere flest mulig, uten at de føler at dette stjeler tid? Det er i denne sammenhengen jeg ser en mulighet til å introdusere verktøyet wiki. Her kan hvem som helst, når som helst, skrive og redigere. Derfor har alle som bidrar også eierskap til det som er skrevet. Man utvikler den bestemte tekstsamlingen sammen, i stedet for at man skriver på hver sin tekst. Og så tenker jeg slik: Gjennom arbeidet med konkretiseringen av visjoner og mål vil man også gjøre seg noen erfaringer i forhold til hva en wiki er, hva det egner seg til, og hva det ikke egner seg til.
Den første erfaringen vi vil gjøre oss, er at det er fort gjort å sette opp en wiki. Men å fylle den med innhold, det krever deltagelse. En slik deltagelse bør helst være styrt av indre motivasjon og engasjement, ingen skal tvinges. Det er lov å sitte på gjerdet inntil man føler seg trygg nok. Samtidig, dette er en invitasjon som forplikter. Det er kanskje mye enklere å holde på med sitt mens ledelsen gjør sitt, for så å møte frem og være negativ til det ledelsen har gjort fordi man aldri ble spurt. Men nå blir man altså spurt, og invitert til å bruke et såkalt web 2.0 verktøy. Spørsmålet er enkelt og greit: Hvordan mener du at den pedagogiske plattformen bør se ut?
I dag skriver NRK.no sin første artikkel i nytt publiseringssystem
for 2 måneder siden





