Bambi er jo en skummel film!

I dag forsto jeg det. Jeg har jo tenkt at min 5 år gamle datter er litt håpløs, som ikke tør å se på Bambi. Men i dag forsto jeg det. Min datter var syk, og det har hun vært siden forrige onsdag. I dag var det definitivt min tur til å bli hjemme med sykt barn. Selv om jeg har dispensasjon fra den ekteskapelige 50/50-delingen på grunn av eksamener og sånn, slik at selv når det er utstillingsåpning på Lydgalleriet så er det husbonden som tar seg av slikt. Men i dag var det altså min oppgave. Å være hjemme med en feberøs 5 åring. Som såvidt lot seg overbevise til å se Bambi med meg. Vi kunne, hvis jeg så på. Så jeg lå i sengen og så på Bambi. Og den filmen er jo kjempeskummel. Her blir mor skutt, og Bambi løper forvirret rundt i skogen og roper på mamma. Mens vi vet at mamma er død. Og så kommer det en stor far med svære horn og mørk stemme ut av det skyggefulle tåkelandskapet og forteller Bambi at han ikke kan være sammen med "din mor" mer. Og etter det er det skogbrann, et sinna hundekobbel som forfølger Bambi og vennene. I det hele tatt. Bambi er en skummel film. Og jeg som har latt min 5 år gamle datter se Bambi alene, bare fordi jeg har tenkt at det gjelder å sette på en film, så jeg får ryddet, sjekket opp i fraværet til elevene og ryddet i egenmeldinger, tatt ut av oppvaskmaskinen, lest gjennom mails, rettet prøver og innleveringer, purret på manglende innleveringer, tatt klesvasken... I dag fikk jeg vondt i magen, altså. Huff og huff.