Undervisningstider for VG1 og VG2

Denne kalenderen viser undervisningstidene for VG1 og VG2.

Livet som lærerstudent på Garnes

Det er rett og slett supertravelt. I dag har jeg vært lærerstudent på Garnes videregående og undervist 1MKa og 1MKb. Garnes har kjempefine elever, de er både oppvakte og morsomme å undervise, så jeg har storkost meg. Det er noen ganger jeg lurer på om jeg gjentar meg selv litt for mye, og det gjør jeg sikkert. Da er det en trøst at det står i lærer-lærerbøkene at repetisjon er viktig. Det er så lett å glemme det. At repetisjon er viktig. Så sånn i tilfelle du skulle ha behov for å høre det en gang til: Repetisjon er viktig. Det er viktig med repetisjon.

Internett - tilbakeblikkets teknologi

Det er vanlig å hevde at den nye teknologien tar oss inn i fremtiden. Jeg vil på det sterkeste hevde at det er det motsatte: Den nye teknologien tar oss tilbake til fortiden. Slik er det i alle fall for meg.

Tilbake til gamle dager
For tiden er jeg i ferd med å bevege meg gjennom fortidens musikkfaser. Punk-fasen, feks. Med Dead Kennedys California Über Alles, for ikke å snakke om To Drunk To Fuck. Og hvordan kom jeg tilbake dit? Via et fransk band som definitivt passer meg bedre i dag, nå som jeg ikke lenger er tjueseksten, men fire år fra førti.



Nouvelle Vague har vært en gullgruve for hukommelsen. Denne litt koselige versjonen er naturligvis noe helt annet enn dette, som vi satte på full guffe, sminket øynene svarte, rev i stykker t-skjortene og rocket rundt på stua. Nei, ikke "rocket". Denne spesielle dansen het poging og handlet mest av alt om å hoppe rundt og dytte på hverandre med intens kraft. Mens vi sang teksten. Som vi selvfølgelig syntes var råtøff: Den handlet om alkohol og sex. Yeah. Det er bare å se unge Lektor Melby for seg, mens du hører:




Tuxedomoon
Men jeg var jo egentlig ikke bare en sånn tøffing. Tvert om var jeg en sart tenåringssjel. 80-tallets helter Tuxedoomoon traff selvfølgelig mitt ømme tenåringshjerte med sine ensomme og lengtende låter. Det er så vanskelig å si det man skal si, for det er kun det som forblir usagt som er noe verdt. Her er det full innlevelse med synthesiser:





Akkurat denne har Nouvelle Vague virkelig greid å blåse liv i. Men ikke minst, få meg til å skjønne nå, mange år etterpå, hvor mye fransk melankoli som faktisk lå i 80-tallets SF-pop.

Debatt om offentlighetsloven

journalisten.no er Norsk journalistlags nettsted, og et ypperlig sted for den som vil holde seg oppdatert om hva som opptar journalistene i medie-Norge. I tillegg finner vi videoppptak fra møtene i PFU. Kjempebra! Slik kan alle som vil få innsyn i hvordan det faktisk fungerer når PFU feller en dom.

sjekk videoene på journalisten.no

Helpdesk fra middelalderen

Bloggernes betydning

I denne artikkelen på db.no kan vi lese om at bloggerne senket blasfemi-paragrafen. Det synes jeg det er verdt å merke seg, særlig om man ønsker seg et eksempel på hvordan bloggosfæren er med på å endre offentligheten.

bloggosfæren for gæmliser

I dag ble jeg introdusert til en del av bloggosfæren jeg ikke var sikker på om jeg ville inn i. Jeg fikk en melding fra en av elevene mine med en lenke til bloggen til en av de andre elevene mine, og akkurat det var jo en gledens dag. Endelig en som åpenbart ikke kjedet seg i meg og mine kollegers selskap. Du skulle bare visst hvor mye sånt betyr! Det gjør en stakkars lektor glad når lektoren får vite at hun blir satt pris på. Hun er nemlig ikke alltid like fornøyd med sin egen gjerning. På den annen side. Hvem er vel det?

Men via denne elevens blogg ble jeg oppmerksom på andre elevers blogger, og plutselig var jeg inne i bloggosfæren til mine egne elever. Det føltes litt som om jeg snoket i deres skriveborssskuff. For alt det som er skrevet, er jo åpenbart ikke skrevet med tanke på at jeg skal lese det. Det er bare lagt ut på internettet liksom. I full offentlighet. Men likevel ikke. For det finnes jo milevis med blogger der ute. Spørsmålet er om det er det som er "offentlighten" når alt kommer til alt. Vi bør kunne kalle det en "deloffentlighet". Elevenes egen offentlighet. Og i den anledning må jeg jo få si det igjen: Det er et demokratisk problem at skolen jeg jobber på ikke har et eget medieorgan, ja, en skoleavis, eller skoleradio, eller hva nå enn det måtte være, der man kunne få vite mer om det som skjer, og ikke minst, diskutere det. Men hver gang jeg foreslår det, ser elevene på meg med en mine som gjør at jeg kjenner en sterk trang til å lese Dag Solstads bok Genanse og verdighet, og identifisere meg med den stakkarslige norsklektoren Elias Rukla.

Nå er det jo vanligvis begrenset hva jeg har tid til å lese også. Men jeg hadde litt ekstra tid, og leste litt. Og det var litt fint. For det er utrolig hvor mye gull som kommer ut av elevene. Og mens jeg holdt på med lurkingen, begynte jeg å tenke på min gode venn Hallvard Moe, som nylig fortalte at han hadde fått et postdoc-stipend til nettopp å studere "the digital transformation of the public sphere". Eller for å si det enkelt, han skulle studere hvordan blogger og ulike former for nettsamfunn forandrer offentligheten.

Vi vet at det er kjempeviktig dersom offentligheten er i forandring. For å ha et velfungerende demokrati, holder det ikke at alle borgere ha stemmerett. Det må også finnes en offentlighet, et åpent rom for dialog, der sakene det skal stemmes over blir lagt frem, og diskutert. Derfor er det ingen tilfeldighet at tittelen på prosjektet hans var fullt av "keywords", ja plenty av det som er valutaen i akademia.

For måten en sak blir lagt frem på, for ikke å snakke om hva som blir lagt frem i offentligheten, og når, er jo i forandring. Avisene endres, samtidig som det er slutt på å kopiere opp små fanziner, slik vi drev med i min ungdom, eller drive med nærradio, slik vi også gjorde. Nei man kan lage podcaster, videocasts, blogge, spille nettbaserte spill, osv. osv.

Jeg har jo drevet med det selv, som redaksjonsmedlem på kunstkritikk.no og vi har i følge Telemarksforskning forandret litt på norsk kunstdebatt. Til det bedre mener noen. Til det verre mener andre. Og det er jo det store spørsmålet: Forandrer det egentlig på så veldig mye? Og hvis det skjer forandringer, hva er det som forandres?

Så jeg tenkte jeg skulle skrive dette innlegget. Bare for å se om det forandrer på noe i elevoffentligheten. Samtidig er det skummelt. For jeg vil ikke ødelegge den heller. Og det kan jo skje. Når læreren leser elevenes blogger, må det jo skje noe. I alle fall om man tenker i baner etter Michael Bakthin. Og det gjør jo jeg. Favoritten er hans bok om latterens historie.Og jeg gråter en skvett når jeg leser at hans bok om de tyske bildungsromanene bokstavelig talt gikk opp i røyk. Fordi han i mangel på sigarettpapir brukte hvert eneste manusark. Og ler litt og. For det er jo litt komisk, det der.