Hvorfor ikke journalistikk?

- Tror du ungdom er mer visuelt orientert enn språklig? Altså at de vil lage design/film fordi de ikke er så gode med ord? twitret Elin Ørjasæter.

Meldingen kom etter at jeg hadde respondert på hennes kommentar på E24 i påsken der jeg meldte følgende:

- Det jeg som lektor i mediefag opplever er at elevene ikke er så veldig interessert i journalistikk. De vil designe, og lage film.

Jeg burde også ha føyd til at de vil lage musikk. Faktum er at det blant mine elever finnes ganske mange habile musikere. Journalistikken er det annerledes med. Ørjasæter fulgte straks opp med flere spørsmål:

- Eller andre grunner til at mediestudentene er mer interessert i design/film enn i journalistikk? Forretningsmessige grunner?

Journalistikkens fremtid
I kommentaren pekte Ørjasæter på det som er et velkjent faktum: Vil du spå om fremtidens medieutvikling? Ha pornobransjen i hvitøyet. Og hva er så trenden? På samme måte som borgerjournalistikken produseres av frillige, at folk skriver fletta av seg i communities uten å få penger for det, eller at folk som hever sin lønn et annet sted er spaltister hos tradisjonelle medieaktører, så er det slik at pornoen i større grad befolkes av frivillige amatører foran kamera, mens produsentene fortsatt er betalte profesjonelle. Det ser altså ikke lyst ut for verken pornoskuespilleren eller journalisten. Når jeg kan melde at de unge ikke er så veldig interesserte heller, ser det jo ganske dystert ut. Men hva er årsaken? Språklig inkompetanse og sunt næringsvett ?

Språk er mer enn språk
Når det gjelder elevenes språklig kompetanse, er det for en medielærer viktig å understreke at det finnes flere språk enn det verbalspråklige. Å beherske filmens språk krever kompetanse, på samme måte som det krever kompetanse å skrive godt. Det vet jeg, som har sett elever løpe rundt med et kamerera som koster mer enn det dobbelte av min egen månedslønn, for deretter å komme tilbake med elendige resultater. Å ha Adobes Illustrator og Photoshop installert på datamaskinen gjør ingen designer, og ofte hjelper det å kunne tegne en hånd for hånd. I mitt hode er alt dette språk, og vi har da journalistiske sjangre innen film også. Den journalistiske praksis kan også gjøre seg gjeldende hos en grafisk designer, å kunne fremstille sakskompleks på en enkel måte gjennom grafikk er ettertraktet hos mange medieaktører. Jeg tror derfor ikke at det handler om å kunne beherske språk eller ei, selv om det kanskje er riktig at ungdommen er mer visuell enn verbal. Men ikke vet jeg om jeg vil være med på den påstanden heller, for jeg har mange elever som er gode til å uttrykke seg skriftlig og muntlig, ved hjelp av ord. Det som er saken er at når mine elever skal lage film, er det ikke den journalistiske dokumentaren som er førstevalget. Når de vil skrive, vil de skrive noveller og sangtekster, ikke nyhetsstoff og feature.

Penger ikke det viktigste
Er det så forretningsmessige grunner til at de velger vekk journalistikken? Slik det er per i dag, burde det i alle fall være det. Ikke vet jeg om det er riktig av meg å anbefale journalistikken som levevei, tatt alle nedskjæringene i betraktning. Jeg burde kanskje heller anbefale den andre siden av bordet, og tipse elevene om at det finnes noe som heter informasjonsrådgivere og PR-byråer, og at dette er noe som kan betale seg. Men det som også er et faktum er at elevene mine er ikke så opptatt av lønn og karriære, av og til skremmende lite, spør du meg. Mange har den holdningen (som også jeg hadde i alderen mellom 16 og 18) at det viktigste er å få jobbe med noe man synes er givende. For hva er vitsen med å tjene masse penger, dersom man ikke trives med jobben?

Er journalistikken for dårlig?
Mye kan sies om sistnevnte resonnement. I denne omgangen bør dog hovedfokuset være det faktum at det ser ut for meg som at få, om noen, av mine elever har som plan å bli journalister. De har rett og slett ikke lyst.(1) Det ser ikke meningsfullt ut for dem.

Kanskje finner vi svaret dersom vi spør ungdommen hva journalistikk er for dem. For meg ser det ut som at ungdommens bilde av journalistikken er at journalister er folk som egentlig ikke har greie på hva de snakker om, som vinkler saker slik det passer dem uten å ta hensyn til fakta, og pressen slipper ikke alle til. I det hele tatt. Skal vi tale informasjonsbransjens språk tør jeg påstå at journalistikken har en omdømmekrise blant ungdom. Og akkurat dén krisen tror jeg ikke har så mye med ny teknologi å gjøre. Det var - slik det også har blitt påpekt i debatten om hva internett bringer med seg - ikke blogger, facebook og twitter som først brakte intimiserende artikler om politikere og kjendiser inn i offentligheten. Den trenden kan spores tilbake til før nettets tid. Ei heller er det slik at diskusjonen om de lettbeinte overfladiske flosklers fremvekst på bekostning av de tunge resonnement ikke eksisterte før internett. Jeg mener sågar å huske at også Platon i sin tid var bekymret for hva skriftspråket ville gjøre med kvaliteten på tenkningen. Kanskje kan vi si at journalistikken selv er i ferd med å gjøre seg uvesentlig og irrelevant for ungdommen. Kanskje. Egentlig bør jeg spørre ungdommen selv. Derfor: Gode elever. Hvorfor ikke journalistikk?

(1) Jeg har ett unntak. To fotballinteresserte gutter laget et supert fotballmagasin. Gjennomtenkt og grundig arbeid. Kanskje bekrefter det en eller annen slags regel. Det forsvarer i alle fall at man ved
Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, forsker på forholdet mellom sport og medier.

It´s Learning - offentlig eller privat?

I jobben er jeg en ivrig bruker av tjenesten It´s Learning, som er skolens Learning Management System (LMS). It´s Learning får varierende mottagelse hos både elever og lærere, og det av ymse årsaker. Dét skal jeg ikke gå inn på i dette innlegget.

I stedet skal det handle om dokumentene som sendes fra meg som lærer til elevene. Gjerne gjennom It´s Learning. Av og til legger jeg ut et dokument som avsluttes med et .doc, noe som forteller mottakeren at dokumentet er laget ved hjelp av programmet Microsoft Word. Dette programmet kan ikke kategoriseres som fri programvare, kildekoden kan verken leses eller modifiseres. Men de fleste elever har dette programmet på maskinen sin. Enten fordi det bare fulgte med da de kjøpte seg en PC, med et Windows operativsystem, eller fordi de i den senere tid har kjøpt og betalt for det. Eller fordi, og dette er beklagelig, de har en piratkopiert versjon av programmet installert på maskinen.

De fleste elevene mine har altså Microsoft Word, og kan derfor enkelt lese .doc-filene jeg legger ut til dem. Men slik har ikke alle det. Enkelte av dem har i stedet installert den frie programvareløsningen Open Office. En liknende løsning har jeg selv på maskinen min, nemlig NeoOffice, som fungerer fint for en Mac. Og dersom jeg har elever som forteller meg at det er problematisk for dem å lese .doc-filene, så koster det meg ikke en kalori å heller legge ut filen som et .odf.


Strengt tatt burde jeg gjøre det siste hele tiden. Det er nemlig slik at alle har tilgang til programmer som leser .odf. Og dermed er en slik praksis i tråd med Direktoratet for forvaltning og IKT, og deres krav til bruk av standard dokumentformater ved publisering på offentlige nettsider fra og med 1. januar 2009.

En digital medborger kunne fortelle at han ønsket at skolen hans barn går på brukte It´s Learning slik: Altså la ut alle dokumenter med lekser, lekseplaner osv. osv. i standarder som fulgte disse kravene. Det han opplevde var at skolen var motvillig. Også Bergen IKT var motvillig.
- Jammen, er ikke dette offentlig informasjon? spurte han.
- Nei, var svaret han fikk. - For It's Learning ikke er offentlig informasjon, og derav omfattes ikke It´s Learning av reglene som både Regjeringen.no og DIFI har publisert.


For meg reiser dette flere interessante problemstillinger. Èn er naturligvis den om skolen er pliktig til å publisere sine dokumenter i formater som gjør det mulig for alle elever, ikke bare de som har lyst og råd til å bruke Microsoft Office, å gjøre lekser. Men enda mer interessant blir følgende spørsmål: Hvis kommunikasjonen på It´s Learning ikke er kommunikasjon med det offentlige, men privat kommunikasjon, hvem eier så denne kommunikasjonen?

Vil du at fremtidens snekker skal blogge?

- Fett nok det, var responsen fra lærerne da eKoordinatoren hadde sitt første kartleggingsmøte på avdeling byggfag. Hun hadde akkurat presentert noen av tjenestene hun selv har dratt nytte av i jobben som medialærer: ning nettverket del&bruk, media-elevenes lukkede sone på origo.no, googles kalender og booking-tjenesten supersaas, (som er eKoordinatorens favoritt), media-lærernes bruk av google-dokumenter i planleggingsarbeidet, wiki-tjenesten wikispaces, egne undervisnigsvideoer på blip.tv (en tjeneste som likner YouTube), medialærerens blog, og til slutt tjenesten twitter, som har vist seg å være en direkte kanal inn til utdanningsministerens hverdag.

Da alt dette var presentert spurte eKoordinatoren lærerne som skal lære norske ungdommer å bygge hus om dette hørtes spennende ut. Responsen fra byggfag var altså: - Fett nok.


Myte at elevene er best på data
- For oss er det viktig at elevene lærer å bruke regneark og teksbehandlingsprogram, sa byggfagslærerne.
- Elevene skal jo kunne beregne prisoverslag og gjøre sammenlikninger.
Lærerne ønsket dessuten å avlive myten om at ungdommen er så mye flinkere enn de eldre til å bruke data.
- De kan bruke data til å spille GTA, logge seg på Facebook, se filmer på YouTube, bruke MSN, og mye annet. Men når det kommer til bruk av regneark, tekstbehandlings- og presentasjonsprogram, sliter de.
- For ikke å snakke om å kunne holde orden på maskinen og vite hvor man har lagret de ulike dokumenterne, og i hvilke formater!
Lærerne ønsket seg derfor et felles kursopplegg ved skolestart der alle elevene gikk gjennom grunnleggende bruk av datamaskinen og dens ulike programvareverktøy.

Lærerne vil ha kontroll
Men mest av alt var det viktig at disse elevene lærte å legge datamaskinen fra seg. Disse elevene skal tross alt lære seg å håndtere andre verktøy: Holde i en hammer, bruke en sag, måle med en lasermåler - alt det folk flest forventer at byggfolk kan.

Etter at alle elevene fikk en bærbar datamaskin mellom hendene, opplevde lærerne at det ble vanskeligere å få elevene til å følge med.
- Vi ønsker oss en mulighet til selv å bestemme når elevenes maskiner kan gå på nettet, og når de ikke kan, sa lærerne. På møtet kom vi frem til at akkurat det er mulig, slik har andre skoler det. Det er bare å finne ut av hvorfor muligheten ikke har blitt tatt i bruk hos oss.


Skoledelsens kommunikasjonskultur
På et slikt møte er det ikke til å unngå at skoleledelsen blir tema, og noe som lå mange sterkt på hjertet var skoleledelsens kommunikasjonskultur. Oppslagsrommet for alle ansatte oppleves som uoversiktelig og vanskelig å finne frem i. Dette stjeler tid fra lærerne, og skaper unødvendig frustrasjon. Det var til trøst at skoleledelsen er i gang med å gjøre noe med det.

At mye informasjon via e-post blir videresendt til læreren, enten det er relevant for læreren eller ei, var også et irritasjonsmoment.
- Tanken er sikkert god. Man ønsker å viderebringe alt, slik at alle kan sies å være informert. Men problemet er at det blir for mye, det er som om vi blir spammet. Resultatet er at vi ikke har tid til å lese alt. Da kan vi gå glipp av noe, og hele poenget med å informere blir borte.
Noen gode forslag til hvordan dette kan løses kom ikke på bordet i denne omgang, men at det var behov for en gjennomgang av hvordan IKT kan fremme det administrative arbeidet, og ikke hemme det, det kunne alle enes om.

Bruk av LMS-systemet It´s Learning og Skolearena
Når det kom til bruken av skolens LMS-system, var lærerne fornøyde med at det forenklet innleveringsprosesser. Samtidig opplevde lærerne at det var tungvint at man hadde to systemer, ett for å kommunisere med elevene, dele ut oppgaver og få dem inn igjen, og et annet for å føre fravær og karakterer.
- Det tar tid å logge seg ut og inn i ulike systemer. Og hvorfor kan ikke det meste gjøres på ett sted, spurte en lærer. Det kom også frem et forslag om at elevene umiddelbart skulle kunne se sitt fravær, anmerkninger og karakterer når eleven logget seg inn i LMS-systemet.

Blogge, twitre eller holde en hammer?
Etter møtet med byggfagslærerne ble eKoordinatorene nødt til å stille følgende spørsmål: De store Web 2.0. entusiastene, hvem er de? Svaret er veldig enkelt. Dette er kontorister av alle slag, bibliotekarer, journalister, akademikere, lærere og politikere. Alle som i stor grad bruker nettet i sin hverdag. Det er kanskje litt vanskeligere for en snekker å blogge fra bilen på vei fra byggvareforhandleren der materialet skal hentes til bygget der materialet skal tas i bruk, enn det er for doktorgradsstipendiaten å twitre “har skrivesperre igjen”.

På den annen side: Web 2.0 er en del av medieutviklingen, og vi har for lengst sett at blogger og facebook-grupper har hatt samfunnsmessig betydning. Det er ingen tvil om at dette er teknologier som har betydning for den offentlige debatt og at slike arenaer er viktige for aktiv deltagelse i kulturliv og samfunn. Spør du denne eKoordinatoren om hun vil at fremtidens snekker skal blogge, er svaret derfor ja, selv om hun ikke vil at bloggingen skal skje akkurat når verandaen hennes skal ferdigsstilles. For det blir veldig trist dersom fremtidens offentlighet kun blir befolket av kontorister av alle slag, mens håndverkernes stemmer ikke høres. Spørsmålet er bare hvilke lærere som har det største ansvaret for å lære elevene å bruke slike verktøy: Snekkerlæreren, eller læreren i norsk, historie og samfunnsfag.


Lektor Melby er eKoordinator ved Laksevåg Videregående Skole i Bergen. Stillingsprosenten er 10%, det vil si 2 skoletimer hver uke. Stillingen er en pedagogisk funksjon, ikke en administrativ oppgave. eKoordinatoren skal være en ressursperson med god kjennskap til bruk av digitale verktøy, og skal vite hvordan dette benyttes på skolen. eKoordinatoren skal ikke drive med direkte brukerstøtte, men først og fremst skape en arena for faglig utvikling i bruk av digitale verkøy. I løpet av våren avholder eKoordinatoren møter med skolens fem avdelinger, for å kartlegge de erfaringer lærerne allerede har gjort seg. Etter hvert møte skriver eKoordinatoren et lite innlegg om de problemstillinger som melder seg i arbeidet.

Oppmerksom sånn litt rundt omkring

Mike Wesh mener det skjer mye positivt når IKT bringes inn i klasserommet. Men oppmerksomheten kan fort bli “omkringliggende”.



Hovedtaler på it´s learnings brukerkonferanse Mike Wesh la frem tre utfordringer han mente ble gjeldende for en lærer i klasserommet: Ambient Attention, Information Overchoice og Attention Scarcity.

Beskrivelsen er ikke vanskelig å kjenne igjen: Personlig har jeg definitivt opplevd elevenes oppmerksomhet som “omkringliggende”. Den er av og til relativt “knapp”, dersom vi snakker om den som burde rette seg mot hva jeg har fore i rommet. Samtidig kan det av og til virke som om mulighetene er så mange at ingen greier å bestemme seg for noen ting som helst. Jeg skal ikke bli overasket om noen elever har det samme inntrykket av meg.

Fortalte med bilder
Mike Wesh satte “ord” på hva ny teknologi gjør med måten vi lever på. Det gjorde han ved å fortelle ved hjelp av en videofilm på 4 minutt og 44 sekunder. Filmens tittel er "Web 2.0 ... The Machine is Us/ing Us”. Filmen er verdt sine minutter, og jeg anbefaler alle å holde oppmerksomheten og fokuset rettet mot den i de minuttene den varer. Selv om det er vanskelig.



Takket studentene
Mike Wesh fikk enorm oppmerksomhet etter at han la ut denne videoen på You Tube i januar 2007. Filmen ble raskt sett over 7 millioner ganger, og i novemer 2008 utnevnte CASE og The Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching Wesch til årets professor. Men da Wesh sto på talerstolen i Bergen, fulgt av et tysk filmteam som laget en dokumentar om “internet celebrities", var Wesh opptatt av å takke studentene sine for de innsikter han hadde å dele med oss.
- Utfordringen har vært å samarbeide med studentene om problemstillinger som virkelig betyr noe, og å gjøre dette ved å sette de eksisterende kommunikasjonsverktøy i arbeid, sa Wesh.


Liker læring, men ikke lokalene
Wesh forklarte hvordan studentene hadde bidratt med å utarbeide manus til filmen. Både ved å være aktive i klasserommet, men også gjennom å skrive i Googles dokumenter på nettet. Disse kan åpnes slik at alle skriver i samme dokument. En liknende arbeidsform finner man om man oppretter en wiki. Studentene har også bidratt i filmen "A Vision of Students Today", som bringer med seg endel tankekors for både lærer og elev:



Veggene betyr noe
Welsh poengterte at mens få studenter rakte opp hånden da de ble spurt om de likte skolen, rakte mange studenter opp hånden da de ble spurt om de likte å lære.
- These walls matters, sa Wesh. Dette var en av mange klare referanser til den kjente medieteoretikeren Marshall McLuhan

Store deler av foredraget hadde likheter med denne artikkelen, som kan lastes ned her:
http://www.cea-ace.ca/media/en/AntiTeaching_Spring08.pdf



Lektor Melby er eKoordinator ved Laksevåg Videregående Skole i Bergen. Stillingsprosenten er 10%, det vil si 2 skoletimer hver uke. Stillingen er en pedagogisk funksjon, ikke en administrativ oppgave. eKoordinatoren skal være en ressursperson med god kjennskap til bruk av digitale verktøy, og skal vite hvordan dette benyttes på skolen. eKoordinatoren skal ikke drive med direkte brukerstøtte, men først og fremst skape en arena for faglig utvikling i bruk av digitale verkøy.

Det er 20 år siden www ble tegnet

(Bildet er hentet fra w3c.org)


Tim Berners-Lee regnes som webens far. For 20 år siden tegnet han den.





Tim Berners-Lee jobbet ved CERN i Sveits, da han tegnet denne skissen over hvordan han så for seg at forskerne kunne dele arbeidene sine med hverandre. Internett var allerede oppfunnet. Filer ble utvekslet mellom programmerere. Folk diskuterte sci-fi romaner på elektroniske oppslagstavler (altså BBS). Og de forsøkte å lage bilder ved hjelp av bokstaver, såkalt ascii-kode. Et par år senere vokste den såkalte net.art-bølgen frem, hvor kunstnere fra hele verden begynte å lage kunst på nettet. En av dem var Alexej Shulgin, som blant annet startet 386 DX verdens først "cyberpunk rock band." Artig kar det. Var på konsert med han i Berlin i 1999. Og så kom han selfølgelig da jeg og Per Platou laget utstilling om net.art-bølgen på Museet for samtidskunst. Det var i 2003. Jepp. Tiden flyr.

BTs innvandrerbarn

Hva har innvandrerbarn med forsøplede bakgårder i Bergen å gjøre?



Den 5. mars stusset jeg litt over en sak som sto å lese på BTs nettsider. Eller: Saken var grei nok. Den refererte en melding fra NTB, som igjen referte til en rapport fra Norsk institutt for by- og reigonsforskning (Nibr). Rapporten konkluderte med at halvparten av de rundt 20 000 voksne etterkommerne av innvandrerne i Norge fortsatt bor hjemme hos mor og far, mens andelen er 20 prosent for innvandrerbarn med svenske og danske aner. I tillegg kunne vi lese at det er flere kvinner enn menn blant etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn som flytter hjemmefra.


En helt grei NTB-sak
En interessant sak, som egner seg som utgangspunkt for flere gode diskusjoner i norsk skole. De fleste læreplanene har kompetansemål som sikter mot at elevene skal oppnå en forståelse for hva det vil si å leve i et flerkulturelt samfunn. Og teksten er jo grei nok. Men hva med bildet?


Innvandrerbarn = søppel
Hvorfor Bergens Tidene valgte å illustrere denne saken med et bilde av en forsøplet bakgård, vet ikke jeg. Bildet har ingen direkte forbindelse med saken. Bildet er et arkivfoto tatt av Silje Katrine Robinson, og er, i følge bildeteksten, tatt hos et guttekollektiv på Møhlenpris. Javel? Jeg trodde det var slik at guttene ikke flyttet hjemmefra? Var det for å formidle at også etniske nordmenn burde holde seg hjemme? Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor bildet har blitt brukt.


Ubevisste forestillinger
Men jeg ser hva som skjer. Helt uten begrunnelse blir det påstått at det finnes en kobling mellom innvandrerbarn og forsøplede bakgårder på Møhlenpris. Det har sikkert ikke vært med vilje, men jeg lurer på hva som rører seg under topplokket hos BTs medarbeidere. Èn ting kan jeg i alle fall fortelle mine elever. Et eksempel på god journalistikk er det ikke.

Lenke til saken finner du her

Demokratiets historie. På 90 sekunder